Ikke lett å glemme!

Ein Podcast von Marianne Danielsen - Dienstags

Dienstags

42 Folgen

  1. Tonje er ombud for oss som trenger hjelp

    Vom: 22.10.2024
  2. Vi har skrevet bok!

    Vom: 15.10.2024
  3. Hva gjør man med sin dårlige samvittighet, Leif Edward?

    Vom: 8.10.2024
  4. Den nyutdannede sykepleieren Maria gir meg fremtidstro

    Vom: 1.10.2024
  5. Hvilket ansvar og myndighet har Fylkeslegen når det kommer til forsvarlig demensomsorg?

    Vom: 24.9.2024
  6. Når søsteren din på 48 får diagnosen Alzheimer + info om demensopprøropprør

    Vom: 17.9.2024
  7. En anonym pårørende forteller om feilmedisinering

    Vom: 10.9.2024
  8. Ida Myrens kronikk

    Vom: 8.9.2024
  9. Syver er 12 år og har barnedemens, og pappan hans forteller

    Vom: 3.9.2024
  10. Digitale sansehager stimulerer personer med demens

    Vom: 27.8.2024
  11. Ulike typer demens, overkapasitet og det litt større perspektivet

    Vom: 20.8.2024
  12. Bård Hoksrud oppfordrer til opprør!

    Vom: 13.8.2024
  13. Pårørende - den nye (voksende) pasientgruppen!

    Vom: 8.8.2024
  14. Dårlig samvittighet, jordbær og bli med på Spleis?

    Vom: 24.7.2024
  15. Hjelp, vi blir eldre. Kommunens kamp mot klokka! (panelsamtale)

    Vom: 1.7.2024
  16. På smånervøst besøk hos Wolfgang Wee

    Vom: 24.6.2024
  17. Hva nå? Blir det en sesong til høsten?

    Vom: 17.6.2024
  18. Audun Myskja - for meg, en gigant innen demensomsorgen

    Vom: 13.6.2024
  19. Endelig en politiker

    Vom: 10.6.2024
  20. Demens og seksualitet

    Vom: 6.6.2024

1 / 3

Hva skjer når en av dine nærmeste blir rammet av demens og du blir pårørende? Jeg, Marianne, har vært pårørende til min mamma, Gretha, i 14 år. Nå har jeg blitt selvutnevnt ekspert på pårørenderollen og vil dele det jeg lærer. Jeg setter pårørenderollen i sentrum og kjører en 360 graders gjennomgang på alt jeg har erfart og opplevd, hva som fungerer, hva som ikke fungerer og hva jeg ikke visste eksisterte. Jeg vet vi er mange pårørende til demens i dag, og vi blir dessverre enda flere for hvert år. Og min erfaring er at vi alle går parallelle, ensomme stier, når vi kunne gått sammen.