Våkne i Lucca

Alarmen ringer. Det er den vakre med fuglekvitteret. Klare, trillende toner som fyller hele rommet. Jeg kan ikke huske at jeg har satt den på, og klokka er bare 06:30. Jeg står aldri opp 06:30. Før eller seinere, men ikke 06:30. Jeg skjønner det ikke. Jeg klapper rundt meg i senga. Det er ikke iPaden som ringer. Ikke mobilen. Ikke klokka. Jeg forsøker å få med meg beina, ut fra lakenet, ned på gulvet, må finne dingsen som bråker og skru den av, så jeg ikke vekker de andre i leiligheten. Kjenner stresset presse seg oppover i brystet, faen da! Men i det jeg passerer vinduet skjønner jeg det. Det er ikke en alarm. Det er en fugl. En faktisk fugl. Som fyller byen utenfor så det høres ut som om den synger i et kirkerom. Takk, tenker jeg. Takk, takk, takk. * For en stund siden, kalte en forfatterkollega meg inderlig. Han understreket at det var en bra ting. At jeg balanserer akkurat på riktig side av eggen. Redd for at jeg skulle bli fornærma. Men hva er det å bli fornærma over? Jeg er inderlig. Hva er det å ikke være inderlig over i dette livet. På denne kloden? Jeg leser Mary Oliver. Og jeg tenker at det er lov til å skrive som henne. Ikke at jeg kan skrive som henne. Men jeg gråter når jeg leser om hunden Percy: «For when he sniffed it was as if he were being please by every part of the world.» Skulle det være noe å skamme seg over? Noe å unngå? * Hva er vidunderlig i ditt liv akkurat nå? Stor klem Din Kaja