Tomprat og traumer

I Det skjer over natten. Plutselig er kunstig intelligens i ferd med å ta over alle jobbene våre. Hva skal vi med forfattere, programmerere, advokater og skoleelever, når vi kan fore spørsmålene og kravene våre til en robot og slutte å tenke selv? Det er i hvert fall slik det fremstår overalt hvor jeg snur meg på sosiale medier og i nyhetene. De som er positive klapper i hendene og sier at nå er det bare et spørsmål om tid, før vi alle kan sette oss tilbake og nyte et liv der maskinene gjør drittarbeidet og vi mennesker gjør kun de tingene vi har lyst til. Jeg har hørt tilsvarende sitater fra så langt tilbake som den industrielle revolusjonen, men rikdommen og tiden maskinene kjøper, fordeles ikke utover massene. Den konsentreres på stadig færre hender på toppen. Jeg finner ikke igjen det originale sitatet, men Stephen Hawking skal en gang ha sagt at «Alle kan nyte et liv i luksuriøs fritid, hvis den maskinproduserte rikdommen deles. Eller så kan folk ende opp i elendig fattigdom, hvis maskineierne lykkes med å drive lobbyvirksomhet mot omfordelingen av rikdom. Så langt tenderer vi mot det andre alternativet, der teknologien driver frem stadig økende ulikheter.» II I Stavanger blir jeg venn med ei kråke. Jeg forer den med tranebær og solsikkefrø. Den er sammen med en hel liten flokk, men det er denne ene jeg biter meg merke i. Den virker ekstra kontaktsøkende, og trekker seg ikke unna når jeg kaster noe mot den. I stedet hopper den og fanger maten i lufta. Jeg har hørt at hvis du vil bli venner med ei kråke, men ikke har noe å gi den, så kan du prate med den. Kråkefugler kan forstå mange ord, og hvis du prater med den kan den oppfatte deg som interessant og verdt å bruke tid på. III Jeg hører på en podcast om den nye chatteroboten. Den har trent seg selv til å forutse hva det neste ordet burde være. Og det neste. Og det neste. Jeg er imponert over hva den kan få til. Den gir meg oppgaver jeg kan øve på når jeg koder. Et treningsprogram for den vonde ryggen. Men jeg synes beskrivelsen av hvordan den fungerer høres farlig likt ut hvordan et barn med traumer lærer seg å forutse hva det skal si for å gjøre de voksne glade, eller holde seg selv trygg. Dessuten lyger roboten så det renner av den. Det viktigste for den er ikke at det den sier er sant, men at vi tror på den. At det den sier høres sannsynlig ut. Når vi mennesker ikke er trygge, når vi er redde for å bli avvist, utstøtt av flokken, kommer sannhet i andre rekke. Vi forteller oss selv at det er fordi vi ikke vil såre andre. At vi må være høflige. Men jeg tror at det også er løgn. Jeg lyger om mange ting. Spesielt om sinnet mitt. Det vil si. Det er ingen som vet når jeg er sint. For jeg smiler og har en mild og forsonende stemme. Men inni meg tenker jeg på å slå og sparke og trampe hardt på ting så de knuser. Jeg vet ikke hvordan jeg skal være sinna på utsiden. Hvordan jeg skal uttrykke sinnet på en sunn måte. Så jeg later som ingenting. Og blir sintere. * Det ble ikke et brev om jul denne gangen. Men jeg håper du får gode juledager, sammen med mennesker du tør å være deg selv med. I kjærlighet Din Kaja