Ting jeg ikke kan love deg

Forrige uke slettet jeg alt innholdet på Instagram-profilen min. Den var blitt som en favorittkjole som var blitt for trang: Du blir litt lei deg når du ser den henge i skapet, og enda mer lei deg hver gang du prøver å ta den på deg igjen. Jeg er blitt en annen. Eller kanskje er jeg akkurat den samme. Jeg hører bare bedre etter. Jeg vet at en god del av dere som følger meg på Instagram, gjør det for skrivetipsene. Det er skummelt å slutte med en ting som har «virket». Skummelt å slutte med noe som gir meg oppmerksomhet. Men jeg vil noe mer. Noe mer og noe annet enn å lære deg å skrive. Misforstå meg rett. Jeg elsker å skrive. Jeg elsker å snakke og skrive om skriving. Jeg elsker å hjelpe andre å få deres tekster til å bli helt og fullt seg selv. Men først og fremst er skrivingen verktøyet mitt. Ikke målet mitt. Målet mitt er at vi, hver og en av oss, skal være helt og fullt oss selv. Jeg skriver for å hjelpe meg selv å bli helt og fullt meg selv. Og jeg deler det jeg skriver fordi jeg håper det skal gi gjenklang, lys på veien, håp, støtte, mot. Jeg tror at når vi undertrykker de vi er, blir vi syke. Inni og utenpå. Når vi tror at vi må være noen andre enn dem vi er, så får vi behov også for å kontrollere andre. Bevise at vi er noe. Forhindre dem fra å ta fra oss noe vi synes vi fortjener. Stoppe dem i å få det vi ikke er villige til å gi oss selv. Jeg tror Putin, Trump, regimet i Iran, alle er styrt av en frykt for at de selv ikke er gode nok. Og det skulle man kanskje ikke tro med all selvforherligelsen de driver med, men er du trygg i deg selv, trenger du ikke hevde deg. Er du trygg i deg selv, har du rom til å la andre være seg selv også. Å bry seg om og å ta vare på seg selv handler ikke om ikke å ta vare på andre. Å være deg selv helt og fullt, betyr ikke at andre må være mindre. Jo mer lys du skinner, jo lettere blir veien å gå også for andre. Jeg har lyst til å haste inn i noe nytt. Min frykt forteller meg at jeg må fylle tomrommet jeg har laget. Jeg vil love deg masse greier. Daglige ditt, ukentlige datt. Men jeg holder igjen. Venter. Det haster ikke. Jeg har tid til å være, og se hva som kommer. Og ikke vil jeg love deg noe heller. For selv om jeg liker å ha en fasit og en plan, så føles det som en tvangstrøye så fort jeg får det. Jeg kan ikke love deg noe, annet enn at jeg skal prøve å være meg selv og dele det jeg finner ut av på veien, så lenge det føles riktig å gjøre det, og på den måten det føles riktig å gjøre det på. Måtte du finne din vei I kjærlighet Din Kaja