Slipp

– Slipp, slipp, slipp, slipp, sier kiropraktoren. Hun dytter fingeren hardt inn i enda en av de steinharde musklene mine. Alt henger sammen med alt. Kjeven og skuldrene og mellomgulvet og hofteleddsbøyerne. Får ikke fikset bare det ene. Drar du i én tråd, rakner alt. Jeg prøver å konsentrere meg om å trekke pusten dypt, lete etter noe å slippe tak i, men alt vil bare trekke seg sammen, og tårene pipler. Bygger seg opp i små demninger som brister og farger kinnene mine mascaragrå. * Jeg holder meg selv oppe spenner. hver. minste. lille. muskel. jeg ikke engang vet finnes holder meg selv på plass så jeg ikke flyter ut eksploderer * – Det du har lært er ikke sinne, sier psykologen. – Det du har lært er aggresjon og vold, og det er ikke rart at du synes det er urimelig. Men det er ikke sinne. Du har lov til å være sint. * Jeg holder meg selv klar ingen overrasker meg forutser alt klar til å beskytte slå løpe * Jeg øver meg på å puste. Helt ned. Øver meg på å rette meg. Helt opp. Strekke toppen av hodet mot himmelen, brystkassa frem. Avsløre alle muskler som spenner seg uten at jeg trenger det. Ti sekunder senere har jeg kollapset fremover igjen. Musklene like stramme som før. Hvor lenge må jeg holde på på denne måten. Hvor mange ganger må jeg slippe tak for å motvirke alle årene i helspenn. * Holder meg selv trygg tror jeg men kroppen smuldrer opp fra innsiden * På vei ut fra behandlingsrommet føler jeg meg svimmel. Jeg lurer på hvem jeg er hvis jeg slutter å holde meg selv fast. Hvor energien kommer til å gå, hvis den ikke trenger å gå til dette. Slipp, slipp, slipp, slipp.