Om misunnelse

Denne uken kjente jeg på en kjip, og velkjent følelse. Misunnelse. Det hadde egentlig ikke noe med meg å gjøre. Det var bare det at flere jeg kjenner gjorde det bedre enn meg. Fikk mer skryt. Høyere salgstall. Jeg ville unne dem det. Men det føltes samtidig som at min verdi ble mindre. At hvis ikke jeg var best, så var jeg ingenting. Og så begynte jeg å le. Du trenger ikke å prestere for å være verdt kjærlighet. Du trenger ikke å gi noe for å være verdifull. Andres suksess tar ikke noe fra deg. Jeg trodde jeg hadde skjønt det. Vel, tydeligvis ikke helt. Barnet i meg, stoler fortsatt ikke på at noen kan elske henne hvis ikke hun er best, og nyttigst. Barnet i meg, stoler fortsatt ikke på at det at andre får kjærlighet, bare gjør at det blir mer kjærlighet. Men den voksne meg vet det. Og kan le, ikke hånlig, men kjærlig og takknemlig for å ha skrelt bort enda ett lag av denne tvilen og frykten. Den voksne meg kan løfte hånda til hjertet og se at veien videre bare ble tydeligere. Den voksne meg kan elske meg selv og hele dette rare, vidunderlige livet med fornyet styrke. Du er verdifull. Du er elskverdig. Akkurat som du er. Din Kaja PS: På onsdag stenger påmeldingen til skrivekurset i Italia! Vi gleder oss til å ta med en gjeng til Lucca for å skrive, spise og snakke om skriving og litteratur i en hel uke. Meld deg på nå!