Om drømmer og borgerlønn

S forteller om en kunde som drømmer om å skrive bok. Men hun kan ikke skrive bok sier hun. Hun kan ikke skrive bok, fordi hun ikke har tid til å sette seg ned, uforstyrret, og skrive hele greia i ett. Hun har ikke hele uker, hele måneder, til å fordype seg. Og dessuten har hun barn. Jeg får lyst til å gi henne en klem. Jeg drømmer også om uoverskuelige vidder av tid. Og jeg lurer på hva jeg hadde gjort hvis jeg ikke måtte jobbe for pengene? I «Utopia for realister» skriver Rutger Bregman om studier som er gjort av universal basisinntekt. En månedlig pengesum du får, bare fordi du lever i et samfunn. Nok til å dekke det viktigste for livsopphold. Det kalles også borgerlønn. Vi er mange som er skeptiske til borgerlønn. Til at andre skal få penger uten å måtte gjøre noe for dem. Hva om de bare setter seg på sofaen og ikke bidrar? Vi er villige til å forsake en slik borgerlønn for vår egen del, for at andre ikke skal få noe de ikke har «rett» på. Men i Bregman sin bok viser studiene som er gjort at det ikke er det som skjer. Folk har en iboende skapertrang. Når de ikke må bekymre seg for overlevelse, spruter det opp med nye initativer. Verdiskapningen vokser, ikke ut av nød, men av lyst. Og dugnadsånden får et kraftig dytt. Men enn så lenge, har vi ikke borgerlønn. Og det er ingen som kommer til å løpe etter oss for å gi oss vidder av åpen tid. Men vi kan lure oss til, kjempe oss til, lommer av tid. Vi kan gjøre litt hver dag. Et kvarter. En halvtime. En time hvis vi er heldige. Det er ikke ideelt, men det er noe. I stedet for at hverdagslivet tar tak i drømmene våre og smuldrer dem opp mellom fingrene sine. Bare begynn et sted. I kjærlighet Din Kaja