Om å holde rommet åpent

I Det har dukket opp bruddstykker. Noe jeg ikke vet hva er. Det har potensiale. Men jeg vet ikke til hva. Det kan bli ett dikt. Det kan bli en hel samling. Jeg tar i mot dem, skriver dem ned. Lytter. Prøver å ikke tvinge. Eller, det vil si: Først prøver jeg å tvinge. Tror at det er brev. At det hører til her. Og kanskje gjør det det. Men ikke ennå. For det er større enn jeg er vant til. Ikke ferdig tenkt. Det handler om Einstein, og om tid, og sorg. Jeg holder rommet åpent, lar det stå igjen plass på siden til mer. II Jeg har gått på trynet. Det føles i hvert fall sånn. Skrivekurset jeg skulle ha startet på lørdag ble ikke noe av. Jeg fikk altfor få påmeldte. Hva tenker folk nå? Tenker jeg. Jeg burde ha klart det. Tenker jeg. Både følelsene og tankene kverner. Lager hver sin malstrøm som trekker hverandre inn. Men her er en slags fasit: Jeg prøvde. Det gikk ikke. Ikke på denne måten i hvert fall. Men jeg prøvde. Jeg kunne ha latt være å prøve. Men da ville jeg ikke ha visst. Da ville jeg ha lurt. Kanskje for alltid. Hva om? Nå står jeg her i stedet, midt i et åpent rom. Her er det plass til alt. Jeg vet bare ikke hva alt er ennå. III Denne uken pakket jeg sekken og dro. Ikke så langt. Bare fra Oslo til Toten. Bare hjem til mamma. Til et annet rom. Og rommet åpner seg. På veien. På skinnene. Når jeg ser noe jeg ikke ser hver dag. Her er det plass. Her kan jeg tenke nye tanker. * Gir du deg selv plass? Til å prøve? Til å feile? Til å lykkes? Måtte du få gode dager Din Kaja