Når mørket sverter av

Sola har snudd. Sola har snudd. Den har det. Det er snart en måned siden. Her i Oslo er dagen 44 minutter lenger enn på solsnu. Det føles som ingenting. Jeg vet at det er sånn. Hvert år er det sånn. Jeg feirer at sola snur, og det er virkelig noe å feire, jeg synes det, men det er disse ukene, når jula er over og det fortsatt er lenge igjen til vi merker at sollyset kommer tilbake, det er disse ukene som er verst. Når dagene er så mørke at de sverter av på tankene. Og tankene er så mørke at de sverter av på verden. Og de få fargene som finnes forsvinner. Jeg snakker med F og med S og med R. Hører mørket i stemmene deres. Desperasjonen. Kjenner den igjen i meg selv. «Hva er det som er galt med meg?» Det er ikke noe galt med deg. Dette mørket er ikke ditt. Selv om det føles sånn. Jeg sier: Har du vært ute i dagslys i dag? Har du gått en tur, fått opp pulsen? Har du tatt D-vitaminer? Har du spist? Har du dusja? Har jeg? Jeg går til kjøleskapet. Tar ut tranflaska. Går ut i gangen. Finner frem jakke og støvler. Jeg går og går til jeg kjenner at jeg smiler uten å prøve på det en gang. Jeg veit at det også går over. Om noen timer eller minutter. Men jeg husker i hvert fall at inni meg finnes det lys. Selv om det må fores iherdig. Inni deg finnes det også lys, kjære. Og dagene blir lysere. Mer og mer for hver dag nå. Hold ut. I kjærlighet Din Kaja