Når alt blir stille

Det er en storm på vei. Farenivået er oppgradert til rødt, og fra i ettermiddag og utover kvelden er det oppfordret til å holde seg innendørs fordi det er fare for liv og helse. Selv i Oslo, rolige Oslo, hvor det nesten aldri blåser.  Jeg tenker mye på stillhet om dagen. På hvor lite det er av den. I mitt liv. I livene til menneskene rundt meg. Hele tiden bombarderes vi av informasjon, blink, klikk og mas og ting som må gjøres. Det føles som å være et stykke ut i et sånt værsystem som det som er på vei. Der hvor farta er helt enorm og du aldri klarer å stoppe opp og bare være, fordi du stadig drives videre, og nye ting slynges mot deg fra alle kanter.  Hva skal til for å finne inn til midten? Til stormens øye der hvor alt er stille? Jeg lengter dit. Jeg vet at det er når jeg er stille, at de viktige tingene begynner å skje. Det er da jeg tenker mine viktigste tanker og skriver mine viktigste tekster. Ikke foran datamaskinen, og ikke med penn og papir foran meg. Men når jeg bare er. Da bobler de tingene som har jobbet i meg til overflaten, sånn at jeg kan se dem. Høre dem. Jeg lengter dit, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å komme meg dit. Jeg gjør yoga. Jeg mediterer, jeg spiser sunt og jeg sover nok. Men allikevel klarer jeg ikke å koble meg fra. Det er som om mobilen med alle blinkene og pipene sine er blitt til et nytt organ i forlengelse av venstrehånda mi.  Jeg skrur av stadig flere varslinger. Forsøker å ikke røre mobilen før jeg har gjort de tingene som er viktigst for meg i løpet av dagen. Og allikevel suges jeg inn dit.  Finner du stillhet? Hvor finner du den? Og hvordan finner du den? Klarer du å koble deg fra og kjede deg på den gode måten i ditt eget liv?  Måtte du ha gode dager, kjære.  Stor klem, din Kaja.  Forresten, liker du denne podcasten? Gi den fem stjerner der du lytter til podkast og del den med andre du tror vil sette pris på den. Det setter jeg pris på. Vi høres.