Må alt brenne?

Jeg kjenner følelsen. Når livet oppleves som en tvangstrøye. Så trangt at det er vanskelig å puste. Vanskelig å tenke. Og den eneste måten det virker som om du kan få den av på, er ved å brenne alt.  Jeg kjenner følelsen. Når du tror at den du er, og det du vil, er noe menneskene rundt deg ikke kan tåle. Når du har jobbet så hardt for å gjøre dem til lags, at du ikke har våget å være ærlig om hvem du egentlig er, selv ikke for deg selv. Kanskje har du til og med glemt hvem du er.  Da virker det kanskje lettere å brenne alt, begynne på nytt, enn å dytte grensene utover litt etter litt. Gudene vet hvor mange ganger jeg har brent alt. Forlatt. Startet på nytt. Hva ville du ha gjort, om det var deg? Hva ville du hatt mot til da? Hva er de tingene du drømmer om, og som du er redd skal sette fyr på livet ditt?  Kanskje trenger du ikke å brenne alt. Kanskje er det du som skal brenne. Som en varde. Med lidenskap og glede. Lyse opp i mørket, så andre også kan finne sin vei.  Kanskje trenger det ikke å være så dramatisk. Kanskje er tingene som føles enorme egentlig ganske små. Og overkommelige. Mulige.  Jeg vet at de ofte er det for meg. Hvis jeg bare tør å innrømme hva jeg vil. Og prøver.  Måtte du finne mot til å brenne. Eller brenne ned.  I kjærlighet Din Kaja