Kontrollfitte – om traumer og nervesystemet

I Jeg blir lagt inn på nevrokirurgisk. Det er bare et lite inngrep, en kikhullsoperasjon inn i kjeveleddet jeg ikke klarer å åpne, og som verker når jeg prøver, verker når jeg ikke prøver. Hele inngrepet skal ta førti minutter, men de legger meg i full narkose. Da jeg våkner igjen har jeg latterkrampe. Jeg føler meg tåpelig. Prøver å trykke latteren ned igjen. Lurer på hva de må tenke om meg, de andre pasientene, sykepleierne. Men så slipper jeg den gjennom. Om ikke jeg kan slippe kontrollen nå, kan jeg det aldri. Jeg ler og ler. Sykepleieren kommer med et tørkepapir til tårene. Jeg knuger det fortsatt mellom fingrene når kirurgen kommer og sier at operasjonen i og for seg gikk bra, men at de ikke fant noe. Ingen grunn til at jeg ikke skulle få opp kjeven. Ingen grunn til smertene. Jeg føler meg tåpelig. Men jeg får ikke opp kjeven. Og det gjør vondt. II Traumer setter seg i kroppen. Traumer biter tenna sammen, spenner musklene i skuldrene og ryggen så jeg blir helt skeiv. Mamma blir stille når jeg snakker om det. Jeg tenker at hun har lyst til å skifte samtaleemne, slik bestemor gjorde, når jeg for en gangs skyld fortalte at jeg har vondt, og ikke bare spurte om vondtene hennes. Det virket ikke som om hun la merke til det selv. Men plutselig måtte hun legge på. Hun som nesten aldri må legge på. Hun sier at hun må det, men vi har alltid minst tre rituelle runder der hun takker for praten, før hun fortsetter å snakke. Ikke denne gangen. Denne gangen la hun på på første forsøk. III Under den siste kreftbehandlinga til mamma sa hun at hun kom til å klappe til den neste personen som fortalte henne at hun var sterk. Jeg skjønner hva hun mener. Jeg klarer alt. Jeg klarer det selv. Men jeg vil helst slippe. Jeg vil ikke være sterk og selvstendig. Jeg vil få lov til å være skjør. Få lov til å være svak. Våge å være det. Jeg vil at noen andre skal tilby seg for en gangs skyld. Men når du har vært sterk i 40 år er det som om ingen tror at du trenger noe. Det er kanskje ikke så rart, for jeg veit nesten ikke selv engang at styrken og selvstendigheten bare er et skjold. Et forsøk på å trygge meg selv i en usikker verden. På å ta kontroll på det det er mulig å ta kontroll på. En tidligere medstudent kalte meg en gang for kontrollfitte. Han hadde helt rett. Ikke at jeg ville innrømme det da. Ikke at det gjorde at jeg fikk mindre kontrollbehov, følte meg tryggere i verden. Men han hadde rett. IV Traumer tukler med nervesystemet. Gjør at kroppen mistolker nervesignaler som smerte, når det ikke er det. Flytter fokus over på noe som ikke oppleves som farlig. En fysioterapeut fortalte meg en gang at jeg hadde angst for strikking. Hun fant ingen fysisk grunn til at jeg skulle ha så sterke smerter i ryggen og nakken, men jeg trengte bare se på en strikkepinne før det begynte å verke. Ikke så praktisk når man jobber som strikkedesigner. Hun lærte meg å holde pusten når jeg strikket, for å tvinge kroppen til å ta dype åndedrag når jeg slapp den til, og jeg hørte på podcaster som fikk meg til å le. Sakte slapp smertene taket. Faren var over. Nå leiter jeg etter volumkontrollen på disse andre smertene. Bryterne som gjør at jeg klarer å slippe taket, i stedet for å spenne hver muskel i kroppen. Måtte du klare å slippe taket I kjærlighet Din Kaja