Hvorfor sier du ikke nei?

Jeg vet at du har lovet. Men livet skjer. Ting endrer seg. Og når du innser at du har tatt på deg for mye, har du lov, og til og med plikt til å si at det ikke går mer.  Jeg vet at det føles som et nederlag å gi slipp. Å innrømme at det blir for mye, selv for deg. Men det burde være en seier. Burde ikke du, og kroppen din, kunne stole like mye på deg, mer på deg, enn hvem som helst andre? Jeg vet du prøver å være snill, men når du sier ja og mener nei, hvordan kan jeg egentlig stole på deg? Og hvorfor stoler ikke du nok på meg til å si nei? Tror du at jeg ikke tåler å høre det? At jeg er for skjør? Og hvorfor stoler du ikke på at din verdi for meg langt overgår det at du alltid sier ja? Du er uerstattelig. Men ikke tingene du kan gjøre. Du har også lov til å be om hjelp. Du må ikke alltid være den som fikser alt. Tåler alt. La meg ta vare på deg også.  Tror du jeg ville ha spurt deg hvis jeg visste at du sitter ved kjøkkenbordet og gråter av utmattelse om kvelden? At jeg ville ha latt deg gjøre det?  Ville du ha latt meg?  Hvis jeg fortalte deg din historie, ville du synes det var rart at jeg trengte å skru ned tempoet litt? Du er den viktigste i ditt liv, kjære. Uten deg, kan du ikke være noe for andre heller. I kjærlighet Din Kaja