Har du lov til å sørge?

Har jeg lov til å sørge over dette, lurer du kanskje på. Det er klart du har. Bare det at du stiller spørsmålet viser at du sørger. Så sørg. Gråt gråten. Krøll deg sammen til en ball på sofaen. Vær skuffa. Over det som ikke ble. Eller det som ble sånn det ikke skulle bli. Kjenn det skylle gjennom kroppen. For du kan ikke legge lokk på havet. Hvis noe av dette er ufornuftig, så er det at du tror du kan gjøre nettopp det. Late som at sorgen ikke finnes. Fordi du mener at den ikke burde finnes. Her er den i alle fall.  Og der er du. Stormen kommer til å blåse forbi. Bølgene vil legge seg igjen. Men bare hvis du lar dem. * For noen uker siden begynte jeg på et kurs i å balansere nervesystemet og helbrede traumer. Jeg har ikke trodd at jeg hadde traumer før jeg lærte hva de var, og skjønte at det skal godt gjøres å ikke ha traumer i en verden som vår. Jeg har tenkt at angsten jeg har kjent på har vært en feil ved meg, i stedet for en helt naturlig respons fra et overvelda system. Læreren på kurset heter Irene Lyon og kombinerer teori om nervesystemet med enkle øvelser for å komme stadig mer inn i kroppen og slippe tak i gammelt gøgg. I tillegg til å bygge kapasitet til å håndtere nytt gøgg når det oppstår. For det gjør det jo. Følelsene er til for å føles. Det har jeg sagt og visst i en årrekke. Likevel har jeg ikke forstått det. Dybden i det.  Mye av det jeg lærer nå, kunne jeg ha forstått på barneskolen, og jeg kjenner at jeg er sint for at jeg ikke fikk lære det da. For det er så enkelt, men likevel så katastrofalt når vi ikke tar hensyn til det. Følelser vi ikke føler, setter seg fast i kroppen, og over tid blir de til traumer og fysisk sykdom. For følelsene dine er bare informasjon, og hvis du ikke lytter til dem, vil de rope høyere og høyere til du gjør det. I så mange år har jeg trodd at det har vært noe galt med kroppen min. I den grad legene har gjort noe, så har det vært å prøve å dempe symptomer, aldri å komme til roten av problemet og fikse det. Mange leger har ymtet frempå om at problemene mine kanskje er psykiske. Tenk å være så nær mål, men likevel bomme så fullstendig. For hva hjelper det å bli avfeid med en melding om at det bare sitter i hodet, når du ikke får verktøy til å jobbe med det?  Også sitter det ikke i hodet. I hvert fall ikke bare. Det sitter faktisk i kroppen. Så gråt gråten.  Følelsene dine er ikke feil. De bare er.