Gråtekur

Har du hørt om gråtekur? Da jeg var liten, var det vanlig å la babyer gråte seg i søvn for at de skulle lære seg å sove aleine. Nyere forskning har vist at gråtekurer kan være skadelige. Javisst slutter babyen å gråte på et eller annet tidspunkt, men bare fordi nervesystemet deres stenger ned: De får ikke hjelp uansett. Det er tryggere å være stille. Mange foreldre er redde for at hvis de plukker opp babyen hver gang den gråter, så vil den bli bortskjemt og sutrete, men faktisk blir babyer som lærer seg at de blir tatt vare på hvis de sier fra, tryggere enn babyer som må gråte det ut, mindre avhengige av foreldrene sine eller andre former for ytre trygghet, fordi de stoler på at hjelpen er der når de trenger den. Jeg innså nylig at jeg har hatt samme forhold til mitt indre barn, som generasjoner med foreldre har hatt til de faktiske barna sine: La henne gråte det ut, så hun ikke blir så avhengig og klamrete. La henne klare seg med lite, for jeg vil jo ikke ha noe av at hun blir bortskjemt. Men hva om vi lyttet hver gang det indre barnet gråter eller utagerer? Ikke for å skjemme det bort. Ikke for å la det få alt det peker på. Barn vet ikke alltid sitt eget beste. Men for å forstå, og for at barnet skal føle seg lyttet til og tatt på alvor. Og sakte, men sikkert kanskje føle seg så trygg at det ikke trenger oss hele tiden. Hva om det indre barnet kan stole på oss? Hva om det indre barnet vet at det er trygt å si ifra? Her er for trygghet og omsorg – også for oss selv. I kjærlighet Din Kaja