Frykten for ikke å være god nok

I Han sier: «Han der ser ut som om han nettopp er klatret ned fra et tre.» Han sier: «Hvis du farger håret rosa kan du bare la være å komme hit.» Han sier: «Det var bra at du ikke kom trekkende med ei dame.» Jeg har ikke tall på hvor mange ganger han har sagt lignende ting. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt ham i mot. Tatt diskusjonen. Blitt sint, såra, indignert. Men akkurat i dag blir det bare stille i meg. I dag synes jeg bare synd på ham. Dette er det han bruker kreftene sine på. II Alok sier at ikke-binære mennesker bør stå i front i kampen for kjønnsidentitet. Fordi de er frie. Friere enn cis-menn og cis-kvinner som har brukt generasjoner og sivilisasjoner på å undertrykke seg selv. Fordi vi har noe å lære av dem, og ikke motsatt. Fordi vi trenger deres frihet, og ikke fordi de trenger vår beskyttelse. III Hva er det han er redd for skal skje? Hvis folk får se «rare» ut? Hvis folk får leve ut kjærligheten sin? Hvis folk bare kan få eksistere, slik som de er, uten at noen skal stille spørsmål ved verdien deres? Uten at de trenger å forklare seg? Er han redd for at de skal leve saftige, morsomme, kjærlighetsfulle liv? Eller at verden skal bli et tryggere, fredeligere sted? Er det bare misunnelse? Fordi han ikke er like fri? Er det frykt for den kraften han må bruke så mye energi på å undertrykke i seg selv? Eller er det et forsøk på å hevde seg? Fordi han ikke stoler på at han er verdifull nok, spennende nok, i all sin privilegerte normalitet? IV Jeg er forbi den frykten. For noen år siden kunne kommentarene hans ha gjort at jeg holdt igjen. Ikke lenger. Min frykt ligger nemlig et annet sted: Hva skjer hvis jeg ikke slipper meg selv fri? Hvor syk kommer jeg til å bli da? For all del: Jeg holder fortsatt igjen. Men det er fordi det er uvant med all denne livskraften. Det er fordi jeg fortsatt ikke har lært meg å åpne slusene og la det fosse igjennom, uten å forsøke å stoppe eller kontrollere strømmen. Det er andre som ikke er like heldige. Andre som tror på det han og sånne som ham sier. Som tror på at sånne som ham fortsatt har definisjonsmakta. Det er derfor det er viktig at vi ikke er stille. At hver og en av oss hever stemmen og lever vårt liv, vår glede, vår villskap og frihet, eller vår ro og stillhet. Så de som ennå ikke er trygge skal se at det er mulig. Skal se at det finnes en plass, for akkurat dem. Det er derfor det er viktig at du er akkurat den du er. Og at du tillater deg å oppdage deg selv på nytt hver dag. * Denne uken har jeg endelig kommet ordentlig i gang med skrivingen igjen, etter ferie og en lang periode med tvil og diverse hodestanging i diverse vegger. Dette er også en frykt. En frykt for ikke å være god nok. Og at det skal ha noe å si for hvor verdifull jeg er som menneske. Selv etter to utgitte romaner, trenger jeg å øve meg på å møte opp og gjøre det jeg drømmer om. Trenger jeg å jobbe meg gjennom motstanden når det går trått. Det er helt normalt. Jeg kjenner ingen skapende mennesker som aldri har det sånn. Likevel er det det jeg tror når jeg står midt i det. At tvilen betyr at det ikke er meningen. At motstanden betyr at jeg ikke kommer til å få det til. Det er ikke det det betyr. Jeg har heldigvis mennesker i livet mitt som minner meg på det. Og jeg håper du vil la meg være et av menneskene i ditt liv som minner deg på at drømmen din er viktig. At du kan få det til. Og at du er elsket og verdifull akkurat sånn som du er. Også når du stanger hodet i veggen. Måtte du ta vare på deg selv denne uken, og våge å åpne slusene så verden får se enda mer av den du er. Stor klem Din Kaja