Fra arkivet: Ta plass

Hei kjære, Jeg håper du har hatt en fin uke.  Jeg har brukt deler av uken på å tenke på dette med å ta plass. På onsdag var jeg nemlig og så dokumentaren om Silvana Imam. Og det var en opplevelse jeg ikke unner noen å være foruten. Den er vond og fin og den gir meg kamplyst. Imam er kvinne, skeiv og innvandrer med muslimsk bakgrunn, bare for å velge noen av de merkelappene man kan sette på henne. Det er ingen som har gitt henne en billett på første klasse med beskjed om at hun hører til, at hennes stemme er viktig, og at vi vil høre på hva hun har å si. Imam har måtte ta plassen selv. Hun har klatret opp og klamret seg fast på utsiden av toget, fordi det var viktig for henne å ta den plassen, men også fordi det var viktig for henne å vise andre at det er mulig. At de har en plass. At de har rett til å ha en stemme. At de er mennesker de også, med historier og liv som er viktige og sanne, selv om de nesten ikke synes i media og i de historiene vi forteller hverandre om hva det vil si å være til.  Jeg tenker på plassen jeg selv tar. Om jeg har rett til å ta den plassen, i verden, i andres liv og i mitt eget. Jeg tenker at, ja, det har jeg, selv om jeg tviler på det nesten daglig. Og jeg tenker på at den plassen jeg tar skal være min egen, at jeg skal definere den selv, og ikke la meg definere av historiene andre forteller om meg. Jeg grubler på om det jeg skriver er det jeg vil skrive. Om de historiene jeg forteller er de jeg vil fortelle, og jeg tenker at det er fine tanker å ha. At de kan være litt vonde, men at det også gjør at jeg hele tiden passer på å leve.  Du har også en plass å ta. En plass du har rett til å ta. Og jeg håper du gjør det. For deg selv og for alle oss andre. I kjærlighet  Din Kaja