Fra arkivet: Stadig mere nytt liv

Stadig mere nytt liv I Fyllepennen min er tom igjen. Jeg er overraska. Jeg fylte den i går morges. Selv på gode skrivedager er det sjelden jeg tømmer en hel penn. Jeg tenker på Neil Gaiman som alltid fyller to fyllepenner før dagen begynner. Hver penn med sin egen farge. Når han blar tilbake gjennom notatboken, kan han raskt se om han har hatt en god skrivedag eller ikke. På en god skrivedag har han byttet penn – og farge – underveis. II Jeg drar de visne bladene av vårløken. De er trange og hindrer de nye skuddene i å vide seg ut. Men jeg angrer når jeg nærmer meg jordoverflata. De er ikke visne helt ned. Det er fortsatt liv her. III Tanken på å ha flere farger på blekket i bøkene mine får meg til å grøsse. Jeg liker det midnattsblå. Det er rolig. Forstyrrer meg ikke. Men jeg liker også tanken på små feiringer. Den lille jubelen jeg kjenner på når notatboken er tom for sider, pennen tom for blekk, eller ordtelleren på maskina bikker et rundt tall. 100. 200. 300. 1 000. 10 000. Det går fremover. IV Jeg drømmer om en stor kjøkkenhage. Stor nok til å holde meg og mine med grønnsaker. Jeg liker å grave i jorda. Liker å se ting gro. Mer liv. Og selv det som dør gir næring til nytt liv. Stadig mere nytt liv. V Jeg skriver med det jeg har for hånden. Kulepenn. Fyllepenn. Blyant. Jeg trenger ikke lage meg flere nevroser enn jeg allerede har. Flere fiktive skrivesperrer. Ordene teller like mye, uansett hva de er skrevet med. Jeg bare prøver å ha fyllepennen i nærheten. Fylt. Med riktig blekk. VI Noen ganger drømmer jeg om å bo et sted i varmen, på et hotell, med basseng. Bo. Ikke bare besøke. Leve. Skrive. Jeg lurer på om de ville latt meg ha min egen kjøkkenhage. Hvor ser du spor av nytt liv? Stor klem Din Kaja