Fra arkivet: Skjerpings

Skjerpings. Jeg hører ekkoet av ordet henge i rommet når jeg åpner øynene. M sover ved siden av meg. Ordet kommer fra innsiden. Skjerpings, tenker jeg, og sniker meg ut fra under den varme dyna, ut av soverommet og bort til notatboka. Alltid klar når jeg våkner. Jeg kobler meg på. Hilser. Som jeg gjør hver morgen. Mitt høyere selv, Gud, kilden. Du kan kalle det hva du vil. Vi snakker sammen. Du veit hvem du er, sier hun. Det er slutt på å gjøre seg liten. Slutt på å leite etter svar hos alle andre. Du har svarene selv. Det er på tide å gå ut i den ville, deilige strømmen som livet er. Ikke stå på kanten og se på, og tro at det er det som er å leve. Hun maler elven ut foran meg. Til høyre kan jeg se spede forsøk på å bygge en bro. Som om poenget har vært å komme seg over til den andre siden. Jeg svelger. Men. Men, men, men. Jeg føler smilet hennes. Ser det. Du er større enn dette, sier hun. Det veit du. Jeg veit det. Jeg kaster et blikk på elvebanken bak meg. På den trygge, varme skogen. Takk, tenker jeg. Takk for alt dere har lært meg. Så snur jeg meg mot vannet igjen. Stikker tåa ned i strømmen. Lar den skylle over meg. Dra meg med. Måtte du leve ut ditt fulle potensiale.