Fra arkivet: Reisebrev fra Storknean

Gi din støtte til podcasten her. I Jeg tåler ikke koffein. Ikke fra te engang. Jeg får hjertebank og blir stressa, og når stresset slipper taket blir jeg så sliten at jeg må sove i flere timer for hente meg inn igjen.  Den lokale baristaen har ikke koffeinfri kaffe. Han sier han har besøkt en fabrikk som lager det, og at han ikke vil servere gjestene sine gift.  Han sier han kan lage ristretto. At det tar 18 sekunder før koffeinet skilles ut fra kaffen. At man kan drikke femten ristretto på en dag uten å merke noe til det. Jeg tror ikke noe på ham, men jeg har lyst på kaffe.  II Været er for dårlig til å gå opp på fjellet. Skodda henger tjukk nedover fjellsidene, og lundefuglene flyr i store svermer inn og ut fra steinura for å mate ungene sine. Det flyr en stork opp når vi kommer gjennom Storknean. En faktisk stork, med lang hals, langt nebb og lange bein. Jeg har aldri sett en stork før. Den flyr utover mot Hestvika, før den snur og kommer tilbake, over oss, og innover mot havna.  – Heter det Stor-knean eller Stork-nean? sier jeg. – Jeg trodde det het Stor-knean, sier M. – At det sier noe om landskapet.  – Kanskje det heter Stork-nean, sier jeg. – Det ville jo gitt mening hvis det bor stork her. – Men hva betyr «nean»? sier M. – Jeg vet ikke, sier jeg. III Jeg prater på inn- og utpust. Jeg er sikker på at det er koffeinen. Jeg kjenner et press i brystkassa, men jeg føler meg ikke stressa. Bare flau over å være så ivrig. Jeg tenker M må synes det er slitsomt, men mest av alt er jeg glad.  Jeg forestiller meg at det ville ha vært fint å bo her. Så mye natur. Bær å plukke, turer å gå, fugler å se på. Jeg ser for meg at jeg kunne åpnet en kombinert bokhandel og garnbutikk i havna. Men jeg vet at jeg ikke ville trivdes. Sist jeg bodde i Nord-Norge mistet jeg nesten alt håret i mørketida. Jeg liker ikke å måtte være på et bestemt sted til en bestemt tid, i hvert fall ikke for noen andre enn meg selv. Og jeg hadde fått fnatt av å ikke kunne gå noe sted uten at «alle» visste om det. IV G sier at det heter Stor-knean, fordi det ligger to kjemper begravet der. Han forteller meg hva de heter, men jeg klarer ikke å huske det.  V Vi ser på værmeldinga. I morgen skal det bli sol etter lunsj, men vinden skal dreie på nord.  – Gjør det noe? sier jeg. – Kan du ikke turreglene? sier K. – Det er når det blåser fra nord det kommer skodde. – Hvordan kunne jeg vite det? sier jeg. Vi blir enige om å stå opp tidlig. Det er bedre å gå når det er overskya, men klart. Er det skodde kan vi uansett ikke se noe fra toppen.  VI Om kvelden slår jeg opp i Nynorskordboka. Der står det at nean betyr nedgang. Kanskje er det likevel Stork-nean, fordi det er der storken kommer ned. Jeg bestemmer meg for å si det til M.