Fra arkivet: Reisebrev fra ferga til Lovund

I Vi rakk ferga til Lovund. Det lukter sjø. Oslo lukter ikke sjø. Selv ikke når jeg er uti vannet. I trappa opp fra bildekk reklamerer de med «Åpen kiosk» og «fersk smak», men kafeen er selvbetjent, og det eneste de har av varmmat er Rett i koppen. Jeg har ikke spist på fem timer, så jeg kjøper det. II M sitter ved siden av meg og leser siste utkast av Motlys. I går sendte S en lang mail. «Du har skrevet en innmari god bok» og «page turner» sto det. Jeg begynte å hulkegrine på en parkeringsplass på Vinstra. For selv om redaktøren min har sagt det, selv om begge testleserne av den forrige versjonen har sagt det, selv om jeg skriver aller mest for meg selv, for å finne ut av noe, så er det så utrolig godt å høre det. Jeg klarte det! Det er ikke bare jeg som synes Motlys er kul, og bra, og medrivende, og vond, og spennende! Og jeg er så latterlig glad, og stolt, og takknemlig. I morgen skal jeg gjøre den siste finpussen, og så går boka til setting. III Om en time legger vi til kai på Lovund, og det er nesten midnattssol. Vi så Lovund fra bilveien, lenge før vi kom fram til fergekaia. Hun ligger rett uti sjøen, og det virker usannsynlig at fergeturen skal ta nesten to timer, men likevel har jeg ikke inntrykk av at vi kommer noe nærmere. M sier vi skal gå til toppen av fjellet, men det ser umulig ut, for bratt. IV Jeg har klart det! Jeg har klart det! Jeg har klart! Gleden risler gjennom kroppen når jeg minst venter det. V Jeg har ikke høydeskrekk, men da jeg klatret opp steinrøysa på Besseggen for noen år siden, føltes det som om den tunge oppakningen min skulle dra meg baklengs ut i Gjende. Selv om oppover er det som er minst skummelt. Nedover er verst. VI I Peru løp jeg nedover terrasseåkrene i Ollantaytambo, etter at vi kom ned fra høylandet. Plutselig mer oksygen i blodet og i stedet for å svime av etter å ha bøyd meg for å se på en blomst, sprang jeg. Beina fant veien under meg. Fortere og fortere. Måtte du ha gode dager Din Kaja