Fra arkivet: Om tro

I Jeg tror jeg skal skrive én ting, men ender opp med å skrive noe annet. Jeg lener meg inn i ordene og lar dem ta meg med seg, lar dem vise meg hva jeg har å si, i stedet for å insistere på den veien jeg har planlagt. Vi løper på stiene, ordene og jeg, med kvistene piskende i ansiktet, skogbunnen som spinner forbi under føttene, uten at jeg rekker å fokusere. Registrerer bare at den er der, for hvert skritt som slår gjennom kroppen. Videre, videre.  Etterpå tror jeg at jeg skal lese én ting, men teksten er noe annet. Teksten viser meg sider ved meg selv jeg ikke visste fantes. En historie som er ny for meg, men også velkjent. (Jeg skulle skrive trygg, men det er ikke alltid trygt.) II Jeg trodde jeg visste hva kjærlighet var, trodde dette hjertet som holdt på å springe ut av brystkassa på meg måtte være bevis på at noe var ekte. At ordene som sprengte seg ut av kroppen min var et bevis på at noe større enn meg hadde tatt bolig, en guddommelig inspirasjon. Men det var bare angst. Ordene var mine egne. De var der hele tiden. Min kjærlighet til meg selv. En livbøye når jeg ikke kunne se land.  Nå står jeg med begge beina trygt planta på jorda, og ordene kan få bli til noe eget, noe mer enn livbøye. Jeg står med begge beina trygt planta i jorda, og ser ordene vokse. Hva kan de bli dersom de ikke trenger å redde meg? III Jeg vil tro på kjærlighet.  Jeg vil tro at vi kan være helt frie, og likevel høre sammen. Jeg vil tro på denne jorda jeg kjenner under fotsålene mine.  Hva tror du på?