Fra arkivet: Om taktskifter

Jeg våkner uten vekkerklokke, og allerede før jeg er helt klar for den nye dagen, er rommet fylt med ord. Jeg lener meg inn i dem. Yes, tenker jeg. Så deilig. Og så forutsigbart. For selv om jeg ofte snakker om hvor viktig det er med regler og rytmer og rutiner, så trenger jeg taktskifter en gang i blant. Du trenger taktskifter. Hvile. Andre impulser. Hvor mange ganger har jeg ikke kjent på den berusende følelsen av ordene som kommer av seg selv? Deilige, forlokkende bruddstykker. Anslag fulle av fremtidstro. Hvor mange ganger har jeg ikke ønsket meg å få være i dette rommet for alltid? Men jeg vet at når jeg har vært i dette rommet lenge nok, blir jeg utilfreds og utålmodig. For det er ikke i dette rommet at bruddstykkene blir til noe. Dette rommet er kun kreativitetens forelskelse. Kjærligheten kommer før når jeg er villig til å jobbe med noe over tid. Jeg trenger taktskiftene. Jeg trenger begge rommene, både det vidåpne, lyttende, og det konsentrerte, disiplinerte. Og jeg trenger å være i hvert rom lenge nok til at de får utspilt rollen sin. For tidlig ut av det konsentrerte rommet, og ingenting blir noen gang ferdig. For tidlig ut av det åpne rommet, og jeg har ingenting å konsentrere meg om. * Hvilke taktskifter har du i ditt liv? Er det noen du prøver å motarbeide, men som du innerst inne vet at du trenger? Fortell gjerne om det i sosiale medier og tagg meg. * Måtte uken din bli fylt av gode rytmer Din Kaja * Forresten: 30. april starter en ny kursrunde i skrivemedlemskapet mitt Skriveriet. Har du lyst å ta skrivingen din på alvor? Gå inn på kajakvernbakken.no/skriveriet for å lese mer. Vi høres.