Fra arkivet: Om søvn

I Hver morgen, i stolen, foran vinduene. «Jeg vil sove», skriver jeg. Hver eneste morgen. Selv om jeg har sovet nok. Selv om jeg har våknet uten alarm. Jeg skriver disse ordene uten å tenke meg om. Hver eneste morgen. Mange ganger hver morgen. «Jeg vil sove, jeg vil sove, jeg vil sove.» Føler meg vel i de øyeblikkene jeg er i ferd med å duppe av. Føler meg vel i mørket. Eller i det skimrende rosaorange lyset, fra en solskinnsdag som kysser øyelokkene mine.  II Frydefull, frydefull når jeg kan legge meg klokken halv ti, ni, åtte. Men søvnen er en annen om natten. Nytter ikke å bare lukke øynene, slik jeg gjør på dagtid, og stole på at søvnen vil ta over. Søvnen må lures. Jeg forteller den at jeg vil lese. Hviler blikket på linjene til jeg åpner øynene, og oppdager at de var lukket.  III Føler meg uvel. Knipetenger som vrir kjøttet mitt. Et tungt lokk i hodet. Jeg kryper opp i sengen. Trenger ikke mestre noe. Trenger bare å sove. Senere våkner jeg og føler meg myk. Fortsatt knipetenger, men ikke så hardhendte. Og lokket er blitt et slør som gjør dagen mykere.  IV Jeg innbiller meg at jeg liker å følge nattens gang utenfor. Lyset som svinner og vokser frem igjen. Sommernatta, som er dag i mange timer før jeg har fått sovet nok. Men når jeg legger meg i mørket, våkner i mørket, er søvnen en annen. Fylt av sitt eget lys. Fylt av sine egne historier.   V  I mørket må jeg vekkes. I mørket må jeg trekkes ut av søvnen. Hvis ikke trekker den seg med meg, fører meg bort, og slipper meg aldri fri igjen. Jeg kan sove ti timer, tolv, uten problem. Uten å ha vansker med å sovne igjen til natten. Uten å ha vansker med å sove på dagen. Og alt er bedre når jeg våkner igjen. Alltid bedre. Hvis ikke kan jeg bare legge meg igjen. I kjærlighet Din Kaja