Fra arkivet: Om ansikter – Glyptoketet, København

I I Egypt, for 2000 år siden, malte noen masker som ble festet utenpå likkledene til mumiene. Livaktige portretter av menneskene på innsiden. Livaktige portretter som kunne ha vært malt i dag. Unge ansikter som kikker opp på meg og trekker en linje mellom mitt liv og deres. Holder meg fast. «Se oss, vi fantes.» Og jeg føler meg dum. Burde jeg ikke visst at portrettkunsten var kommet langt nok, i hvert fall der, til å oversette hud til maling allerede den gang? II Langs veggene står de på rekke og rad, helt uten neser. Jeg lurer på om hen som laget kostymet til Voldemort i filmene var innom her. De kunne alle ha vært Voldemort. Men de var ikke det. De var konger, dronninger, ideer. III I en av salene blir jeg stoppet av hundre bebreidende blikk. Tett i tett med marmorhoder på påler står vendt mot døråpningen. Hvorfor er det ingen som smiler? Det er ikke fordi det er for vanskelig for billedhuggeren. Smerteskrik lager like mange rynker i et ansikt, likevel har jeg sett nok av skrikende statuer. Det er som om formødrene og forfedrene dømmer oss. Dømmer meg. Jeg skyndter meg forbi. IV I et av de siste rommene jeg går gjennom har de hengt opp en ramme med løse neser og ører. Det er mange av dem. Ørene mest en tynn bue av marmorbrusk. Nesene forveksling like hverandre. Ingen store, klumpete fylleneser. Ingen skarpe neserygger. Myke, uniforme marmorneser på rekke og rad. * Måtte du bli møtt med mange smil denne helgen! Stor klem Din Kaja