Fra arkivet: Om å lure seg selv

I Natalie Goldberg skriver i Writing Down the Bones, at man bør velge seg en billig notatbok. En bok hvor man ikke er redd for å gjøre feil. På den måten kan man lure seg selv. Så man kan skrive mye og dårlig uten at det koster noe særlig. Fordi å skrive mye er den eneste måten å bli god på. Men jeg elsker notatbøker. Da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående, kunne jeg bruke timevis blant skrivesakene i bokhandelen. Flerfoldige ganger så lang tid som jeg brukte blant bøkene som andre mennesker hadde skrevet. Jeg liker pene ting. Når jeg har det pent rundt meg trives jeg. Pene ting frister meg til å jobbe med dem. Jeg bruker pene ting til å lure meg selv. II Jeg elsker systemer. (Egentlig elsker jeg at alt er i flyt, men uten system flyter det helt ut.) I mange år prøvde jeg å organisere meg i flere forskjellige notatbøker og kalendere, vekslet mellom digitalt og analogt, glemte å ta med meg det jeg trengte, rota bort ting, måtte skrive ned ting der de ikke hørte hjemme, og i stedet for system fikk jeg kaos. Så oppdaget jeg bullet journaling, og det føltes som om alle ting i hele verden fant sin rettmessige plass i en liten notatbok jeg kunne ta med meg overalt. I hvert fall alle ting i mitt liv. Alt bortsett fra teksten. Jeg hadde sirlige bokser og punktlister. Oversikt over alt som måtte huskes. Men jeg hadde ikke noe sted å putte teksten. For den så rotete og stygg ut i den ellers så pene og systematiske notatboken min, og jeg vegret meg for å skrive i det hele tatt. Så begynte jeg å snu notatboka opp-ned og bak-frem. Da fikk jeg teksten ut av veien, men kunne fortsatt bruke den samme notatboken. III Skrivingen vokser og vokser i dagene mine. Plutselig er 2/3 av notatboken fylt opp-ned, bak-frem. Og det slo meg denne uken at jeg kanskje burde revurdere systemet mitt. La teksten få vokse over i sin egen bok. I det minste ikke skrive «feil» vei lenger. Men idét jeg hadde tenkt tanken kjente jeg teksten stikke halen mellom beina og gjemme seg, og jeg forsto jeg at dette også har vært en måte for meg å lure meg selv på. Senke terskelen. Gjøre det mulig for meg å skape i det hele tatt. For det er jo ingen som forventer at noe skrevet opp-ned og bak-frem skal være bra. Det er jo bare rablerier. Frihet. Fryktløshet. Så jeg fortsetter å lure meg selv. Med pene bøker fylt med tekst «feil» vei. For så blir det i det minste tekst. Og dårlig tekst er bedre enn ingen tekst. For dårlig tekst kan redigeres, knas og bearbeides, og kanskje bli til god tekst. Hvordan lurer du deg selv til å få gjort de tingene du vil, men som du gruer deg til? * Måtte du lure deg selv til noe lurt denne uken Din Kaja