Fra arkivet: Minnene bor i tingene

Jeg løfter en liten hvit bolle ut av kjøkkenskapet mitt. Det er en helt anonym liten bolle. Uten merkenavn. Uten merker av noe slag. Jeg smiler når jeg setter den på benken. Tenker på alle gangene jeg har løftet akkurat denne bollen, eller en av dem som er helt like, ut av skapet til pappa. Og da er han her. Jeg hører stemmen hans, at han roper noe inne fra stua. Om at bollene står på den andre hylla i skapet til høyre. Og jeg kjenner irritasjonen, fordi det vet jeg jo, jeg har akkurat plukket bollen ut, jeg er 37, jeg klarer det selv, og må han rope fra det andre rommet når jeg står her med kjøkkenvifta på, for jeg hører ham egentlig ikke. Men så må jeg smile. For han er her. I disse små tingene jeg tok med meg fra leiligheten hans. Mest fordi de var praktiske. Fordi jeg ikke hadde sånne boller. Ikke har hatt det på to år, siden jeg flyttet fra eksen min. Ikke vannkoker eller stavmikser heller. Men så takknemlig jeg er hver gang jeg bruker dem. Både fordi jeg har dem, og fordi jeg minnes ham. Og det var ikke sånn jeg trodde det skulle bli. Jeg har jo tatt vare på andre ting. Malerier. Gjenstander som er lada. Faktisk verdifulle. Og det bor minner i dem også, men de er ikke en del av dagen min på samme måte. Ikke som kaffekoppen hans som jeg bruker hver dag. Eller brevåpneren han kjøpte da han henta meg hjem fra Paris (jeg har aldri hatt brevåpner før, og jeg vet ikke om han faktisk brukte den, men jeg bruker den, nesten hver dag). Han er her. Sånn plutselig. Og for det meste blir jeg glad for å få ham besøk. Og noen ganger blir jeg slått av at han aldri mer skal komme på besøk sånn på ordentlig. At jeg aldri skal få ta rundt ham mer. Ikke skal høre ham gjøre stemmen sin sånn rar og pipete for å si «hei, jenta mi», og så må jeg grine en skvett. Og så åpner jeg oppvaskemaskinen og smiler når jeg kan løfte hele bunken med nyvaska hvite boller, hans boller, opp i skapet igjen. Hvilke ting har du som bærer minnene dine for deg? Stor klem, Din Kaja