Fra arkivet: Men jeg ER jo!

Da jeg var fjorten hadde jeg en stor krangel med faren min. Jeg drømte om å søke på kunstskole, men han ble helt fra seg, og mente at jeg med mine karakterer burde bli noe. Revisor for eksempel. Jeg husker jeg kom hjem til moren min helt oppløst i tårer – Alle er så opptatt av at jeg skal bli noe, sa jeg. – Kan de ikke se at jeg ER? Toogtyve år seinere og jeg må stadig la ungdomsversjonen av meg selv minne meg på hva som er viktig her i livet. Bare det å få være til er en enorm gave, selv om det av og til føles som at livet er en eneste lang motbakke. Neste uke blir travel, men mellom språkvask, oversettelser og opplesninger, tror jeg at det skal bli tid til noe jeg ikke har hatt tid til på lenge: Å tenke lange tanker. Ikke praktiske tanker, grubletanker eller bekymringstanker, men undringstanker. Språk-, ord- og overskuddstanker. De kommer ofte til meg når jeg vet at jeg ikke skal rekke noe, at jeg ikke kommer til å bli forstyrra og at ingen forventer noe av meg i nærmeste fremtid. De kommer når jeg har tid til å sitte i ro og lese, alltid med notatboka i nærheten, og et vindu å stirre ut av, eller mennesker å observere, som ikke kjenner meg, men som bare tilfeldigvis eksisterer i nærheten av meg der og da. Ofte kommer det av å lese essays, oftest da, men også all annen skjønnlitteratur kan sette det i gang. Og jeg elsker det. Det er kanskje da jeg føler at jeg ER som mest. (Og når jeg sitter rundt bordet med gode venner, når jeg kan dingle med beina utenfor bryggekanten og bare se, når jeg stryker hånda gjennom den tjukke pelsen til en firbeint venn. Men de lange tankene altså …) Når kjenner du at du ER?