Fra arkivet: Livets bruksanvisning

I Av og til tenker jeg at alle ting jeg gjør handler om å finne ut av hvordan man skal leve. Helst et godt liv. Men for å være ærlig har jeg ofte nok med å bare holde meg i live. II Jeg har lenge lett etter en bruksanvisning til livet. Det må da finnes en riktig måte å gjøre dette på? Men alle bruksanvisningene jeg har funnet lager bokser som er så trange at det ikke er plass til meg inni dem. III Av og til tenker jeg at jeg har forstått det. Kanskje ikke alt, men i hvert fall noe viktig. Så lukker jeg øynene et lite sekund, i takknemlighet og trygghet, og når jeg åpner dem igjen ser jeg ut på en helt ny verden, der spillereglene har endret seg, og ingen vil fortelle meg hva vi spiller. IV Jeg har vært så desperat etter svar at jeg har latt andre bestemme. Jeg har prøvd å passe inn i deres bokser, i stedet for å finne min egen. Og deretter har jeg brukt lang tid og store krefter på å komme meg ut igjen av boksen. Heldigvis før jeg har kappet av meg en arm eller et bein for å få plass. V Hvorfor lever vi så trange liv? VI Jeg elsker personlighetstester. Og astrologi. Og human design. Og alt som kan fortelle meg noe om hvem jeg er. Hvordan jeg skal fikse livet. Som om det finnes en fasit om den jeg er, skrevet i stjernene eller i en enkel test på hundre spørsmål. Ingen av dem kan romme hele meg. Jeg blir like skuffet hver gang jeg skjønner det. Og likevel vender jeg tilbake til dem. Igjen og igjen. For alle kan de romme en brøkdel. En flik av sannhet. Alle kan minne meg på deler av meg selv, slik at jeg kan kjenne dem igjen, og ha større omsorg med meg selv. Tillate meg selv å klatre ut av den trange boksen som ikke var ment for meg. VII Jeg elsker memoarer. Og personlige essays. Og alt som kan fortelle meg noe om hvem andre er. Hvordan de fikser livet. Som om deres liv kan være en fasit for hvordan jeg skal leve mitt. Men ingen av dem kan det. Jeg blir like skuffet hver gang jeg skjønner det. Og likevel vender jeg tilbake til dem. Igjen og igjen. For alle kan de romme en brøkdel. En flik av sannhet. Alle kan minne meg på deler av meg selv, slik at jeg kan kjenne dem igjen, og ha større omsorg med meg selv. Tillate meg selv å klatre ut av den trange boksen som ikke var ment for meg. VIII Glennon Doyle skriver i Untamed at hun vil for alltid skrive i sand, for så kan hun viske ut og begynne på nytt når noe ikke er sant lenger. Sånn vil jeg skrive min bruksanvisning. Min bruksanvisning er sann for meg, og den er sann akkurat nå. I morgen er den kanskje ikke sann lenger. Men når vi deler bruksanvisningene våre, selv om de er sanne bare i et brøkdelssekund, så kan kanskje andre kjenne igjen noe som er sant for dem. Sant i dem. Og gi dem verktøy til å klatre ut av boksene sine. Tenk om vi sluttet å bruke kreftene våre på å bli noe annet enn det vi er? Passe inn i bokser som er for små? Tenk om vi bare var, akkurat slik vi er? IX Akkurat i dag tror jeg meningen med livet er å være. * Måtte du finne din helt egen bruksanvisning Din Kaja