Fra arkivet: Like før

Like før like før sommerregnet slipper tak, og legger hele vekta si bak, for å klaske med størst mulig kraft mot asfalten like før noe revner, papiret spent mellom to klamrende hender, hjertet spent mellom håpet og nå like før alt plutselig blir klart for meg like før pusten slipper helt ned igjen når himmelen er nesten sort og verden dirrer da gjør jeg alt, alt annet enn å vente, på at forløsningen skal skje, jeg leiter etter den i bøker, i podcaster, naturen, meg selv, i tekstene jeg skriver jeg leiter etter den i andre mennesker, har du en forløsning eller to å avse? og så, når den kommer, når det løsner, når korsettet av sånne skarpe plastbånd de setter rundt avisbunkene kuttes av og jeg slutter å kjempe, så lurer jeg på om forløsningen ville ha kommet uansett? på om den trengte min innsats? eller om uroen bare var et tegn på at den var på vei, helt av seg selv? på om jeg like gjerne kunne ha ventet på den, slik jeg venter på regnet, om sommeren, når alt er tett og lummert for like etter, kjenner jeg det igjen, at det er sånn, like før, hver gang * De to siste ukene føles det som om jeg har hatt noen ganske store gjennombrudd. I teksten. I meg selv. I hva jeg skal skrive, og hvorfor. I hvem jeg er. Og jeg veit jeg har jobba for det. Fordi noe ikke har føltes riktig. Teksten har vært blokkert. Jeg har vært blokkert. Jeg har ikke sett den riktige retningen på noen ting. Og det er er et ubehagelig sted å være. Så jeg har tenkt og grubla og tråkka og leita, og jeg tror det har hjulpet, men jeg lurer jo på hva som hadde skjedd dersom jeg bare hadde stått i ro. På om jeg kun hadde stoppet opp og lyttet innover, og vært ærlig om det jeg hørte. For det er alltid der det kommer fra. Til slutt. Spørsmålet er om jeg hadde stoppet opp og lyttet uten at noen minnet meg på det. Hva hører du hvis du lytter til deg selv akkurat nå? * Din Kaja