Fra arkivet: Level up! Livet er et videospill

– Når ble det greit at livet fikk så høy vanskelighetsgrad? Jeg ba om «nybegynner» da jeg startet, men nå er det plutselig satt til «ekspert», og hver gang jeg tror jeg har kontroll, at jeg vet hvordan jeg skal mestre dette livet, så kaster det en enda større og kjipere boss mot meg, og endrer alle spillereglene! Venninnen min kaster seg bakover i sofaen. – Og ikke bare det, men det virker som om det er en hel liga av folk som har fått utdelt juksekoder, og kan hoppe mange levels foran meg i spillet. Vi blir enige om det absurde i at noen kan være like gammel som henne, yngre enn meg, og likevel være partnere i fremadstormende bedrifter, bestselgende flerboksforfattere og også, tilsynelatende, ha en velfungerende familie med mann og barn. Ikke at vi ønsker oss den pakka, men det er absurd at noen får det til. Noen ganger er det virkelig mer enn nok å klare å stå opp, kle på seg og spise noe. Har man klart det er det en seier. En god dag. Jeg lurer på når det skjedde. Jeg skal være ærlig og innrømme at jeg alltid har synes livet har vært litt vanskelig, men jeg klarte likevel å finte de tingene som ble kastet mot meg. Kulelyn, skilpaddeskall og kjøttetende planter. Men på et eller annet tidspunkt virker det som at det ble flere av dem, og at de fikk større krefter enn de hadde før, eller at jeg krympet og fikk færre. Jeg har ikke noen løsning. Jeg vet bare at jeg må skru tempoet så langt ned som det er mulig. Gi meg tid til å hvile og hente meg inn. Ikke slå meg i hodet når det beste jeg får til i løpet av en dag er å stå opp, men feire at jeg faktisk fikk til det. At jeg må feire gode venner som snakker om videospill som en metafor på livet. Og at det er lov å gråte og le og gråte igjen innenfor et intervall på ti minutter. Minne meg på at livet tross alt er fint selv om det er vanskelig, og at om vi prøver og prøver igjen, skal vi nok få tatt rotta på den forbanna nye bossen også. Opp igjen! Din Kaja