Fra arkivet: Julehilsen fra Lovund
Hei kjære - Ein Podcast von Kaja Kvernbakken

Kategorien:
I Fra flyvinduet ser jeg først de syv søstre badet i sol. Skyene har sprukket opp akkurat her, og fjellene ligger og ser utover havet. Lovund kan ikke være mange minuttene unna. Hvis vi er heldige er det klart hele veien ut dit. Klokka er 12:05. Havet er stille. Båtene går. Men selv om vi kan se øya her oppefra, kommer vi ikke til å være der ute før 21:20. Ført må vi ned i Bodø og vente i fire timer, før båten sørover går. Den tar fire timer til Stokkvågen, så én time utover i havet. Lovund er nest siste stopp før Træna. II I kofferten har vi pakket fenalår og krydder. Kanel, stjerneanis, nellik og kardemomme. Det trenger jeg for å lage gløgg, og gløgg trenger jeg for at det skal bli jul. Siden jeg var liten har moren min og jeg alltid vasket og pyntet huset lille julaften, men når grevinnen og hovmesteren begynte, varmet vi gløgg og spratt fenalåret. Dette er første jul med en ny familie. Nye tradisjoner. Jeg trenger noe som er mitt. III M sier alltid om Lovund at det er ti grader og regn der. Hele året. Men når vi går ned landgangen er det to minus og et lett snødryss i lufta. Bakken har et tynt hvitt lag. Kanskje får de hvit jul i år. Stort sett er det for mildt, eller så blåser snøen på havet. K og J er kommet for å møte oss. K er sur for at han ikke får sine egne ski av foreldrene, men snøen er for tynn til å gå på langrenn. Oppdrettsmillionærene har riktignok gått sammen om å kjøpe en snøkanon, så barna i det minste kan få snø i barnehagen og på skolen, men den er ikke kommet ennå. Vi går inn kjellerinngangen. I kjellerstua har svigerinnen min redd opp til oss på sovesofaen. Det henger stjerner i alle vinduene. IV Om natta blåser det opp. Klokka 09:10 begynner det så vidt å skumre, og jeg kan se skyene fare som skygger over den mørkeblå himmelen. Lovund ligger rett sør for polarsirkelen, så her blir det egentlig ikke mørketid. Sola karer seg over horisonten noen minutter midt på dagen. Men det ser ikke vi. Bebyggelsen ligger nord-øst på øya. Og sola gjemmer seg bak fjellet på denne tiden av året. Kanskje de som bor i det nye byggefeltet helt øst på øya kan få et glimt, hvis skyene blåser bort. Jeg lister meg ut av senga og setter meg inne på det lille hybelkjøkkenet, åpner notatboka og skriver. Etter en times tid når lyset endelig fra himmelen og ned på bakken utenfor vinduet der jeg sitter. Snøen er borte. V Et kvarter før grevinnen og hovmesteren begynner, bærer jeg kjelen med eplejus og krydder opp på kjøkkenet i hovedetasjen og åpner plasten rundt fenalåret. Lille L sier at det er mat, og begynner å rope på J. J må også få. Jeg spør om han vil smake. Det vil han. Jeg hører ham gjennom hele stua på vei opp til søsknene sine. Mjom-mjom-mjom, sier han. Når J kommer ned, proklamerer hun at hun ikke liker fenalår. Jeg sier at sånn er det, og at da skal hun selvfølgelig slippe å spise det, men lurer på om det kan ha noe med å gjøre at hun fikk brorens halvspiste bit. Eplegløgg liker hun da. Spesielt de rare stjernene som flyter rundt i kjelen. VI Før vi legger oss har vinden løyet litt, likevel kaster de tjukke snøfillene seg mot bakken. Det er like mye snø på veien nå, som da vi kom i går. Kanskje blir det likevel hvit jul.