Fra arkivet: I overgangen mellom verden og teksten

Smilet er plassert i munnen/på munnen/rundt munnen. Er munnen? Likevel ser jeg at den eldre kvinnen med krykker smiler bak munnbindet da jeg holder døra åpen for henne. «Nå var det bra du kom,» sier hun, «hvis ikke hadde jeg ikke fått opp døra. Det er ubehagelig med disse munnbindene, men jeg får vel bruke det, så jeg ikke får kjeft.»  Jeg har ikke vært ute blant folk på snart en uke. Jeg har vært ute. Jeg har gått tur nesten hver dag. Men alene. Nå har jeg innvilget meg et par timer skrivetid på kafé.  I kafeen på den andre siden av gata sitter det en mann og en kvinne. Jeg tror de er på date. Kvinnen virker så bevisst på kroppen sin, at jeg ikke tror de er kjærester, at jeg ikke tror de er venner, eller kollegaer. Hun smiler, og lytter. Han lener seg inn.  Lydene i kafeen vedkommer meg ikke, samtalene er dempede, ikke ment å nå meg, så ordene blander seg ikke med mine egne, legger bare akkurat riktig mengde med surr over mitt eget tankespinn til at det ikke forstyrrer fingrenes ferd over tastaturet. Jeg tar meg i å rugge frem og tilbake på stolen mens jeg skriver. Mumle setningene lavt for meg selv, igjen og igjen, til jeg finner igjen rugginga i ordene. Mannen i kafévinduet har lyst til å ta hånden til kvinnen. Han fomler med ting på bordet, på hennes side av bordet, men hun har foldet hendene og lagt dem mellom lårene, lagt lårene i kryss. Jeg klarer ikke å forklare det bedre. Men jeg har sittet sånn selv. Forknytt og håpefull. Så håpefull at hun ikke ser hendene hans før han trekker dem tilbake.  Adrienne Rich skriver i ett av sine essays om hvordan biografer som skriver om kvinner, kan overse at kvinnens viktigste forhold kan være til arbeidet hennes. Jeg lurer på hva en biograf ville ha skrevet om meg.  Det er akkurat her jeg trives, i overgangen mellom verden og teksten, her hvor verden blir til tekst i meg. Det er sånn det føles. Det er ikke jeg som lager teksten. Jeg bare bærer den fram. Lar den fødes.  Kafeen jeg sitter i tømmes for folk. Det er bare meg igjen. Dama bak disken kommer frem. Tørker raskt av alle bordene. Går i en stor sirkel om meg. En mann smiler til meg utenfor vinduet. Jeg oppfatter det ikke før det er for sent. Jeg tenker at han må tro jeg er sur. Jeg tenker at det ikke er mitt ansvar at han ikke skal tro at jeg er sur. Jeg får dårlig samvittighet likevel. Smiler til den neste som går forbi.  På den andre siden av gata har mannen lagt armene i kors. Lent seg tilbake. Han ser mer ut av vinduet enn på kvinnen. Hun har løsnet hendene fra mellom lårene. Gestikulerer mens hun snakker. (For å vinne tilbake oppmerksomheten hans?) Andres blikk disiplinerer meg. Andres tekst fyller kroppen min med rytme, som vugger seg ut i nye ord. Nye tanker. Tankene krever et bestemt tempo av meg. Noen vil jeg skal gå, sakte, mens jeg ser på bladene på trærne. Andre vil jeg skal sveve (ikke bokstavelig). Mange vil jeg skal marsjere for at de skal kunne forme seg ferdig.  Mannen har lent seg fremover igjen. Kvinnen sitter rak i ryggen og ser rett på ham mens han snakker. Jeg lurer på hva hun jobber med. På hva hennes viktigste forhold er. På hva hun skal etterpå. Hva hun har avtalt, hva hun har håpet på.  * Hvor trives du? Hva er ditt viktigste forhold?