Fra arkivet: Hvem har skylda?

Hei kjære,  Forrige uke skrev jeg at jeg har gjort meg sjøl sjuk. Men hva mener jeg med det? Jeg mener at jeg har pressa kroppen min langt forbi tålegrensene sine, for å gjøre andre mennesker til lags. For å føle meg trygg. For å være verdt å elske. Jeg mener at kroppen min brukte vondter, magefølelser og angst, for å si: Hei, Kaja! Dette funker ikke for deg! Men jeg hørte ikke etter og fortsatte likevel. Jeg overkjørte kroppen min. Jeg overkjørte følelsene mine. Og alarmsignalene i kroppen ble etter hvert så sterke at jeg ble syk, og fikk skader som aldri kommer til å bli helt bra igjen.  Men mener jeg at det er min skyld?  Nei. Jeg visste ikke bedre.  Har jeg skammet meg for at jeg ikke visste bedre? – Definitivt! Men det nytter ikke å skamme seg for noe man aldri har lært.  Som liten lærte jeg at jeg måtte være flink, overhøre min egen egen kropp og mine egne ønsker og drømmer hvis jeg skulle være trygg og bli elsket (eller i hvert fall sett og likt). Det var overlevelsesstrategier. Jeg gjorde det beste jeg kunne med informasjonen jeg hadde. Det var ikke min skyld. Men hvem sin skyld var det da?  Var det foreldrene mine sin skyld, som ikke så meg, og som når de så meg, ikke så meg for den jeg var, men kun fordi jeg var flink? Eller lærerne mine? Som ikke klarte å se forbi skoleflinkheten og alle mestringsstrategiene til den vettskremte jenta på baksiden? Nei. Det var ikke deres skyld heller.  Jeg er heldig. Jeg vet at menneskene rundt meg handlet ut fra hva de trodde ville være best for meg, at de gjorde så godt de kunne, og at de også var mennesker med overlevelsesstrategier de hadde plukket opp på veien. Skulle jeg ønske at de kunne bedre? Ja. Men det er ikke deres skyld.  Så hvem har skylda da?  Et samfunn som setter produktivitet og jante-loven høyt. Som forteller kvinner at utseende og seksualitet og det å ofre seg for andre er de eneste valutaene de har. Og menn at de ikke må gråte, men skaffe seg penger og makt for å være noen. Et system som sier at syke mennesker er late, sånn at de må bruke de få kreftene de har på å sloss med NAV, i stedet for å kunne konsentrere seg om å bli friske, eller kunne bruke sin tilmålte energi på å nyte sitt eget liv. Et system som overkjører kroppens og årets naturlige rytmer, og forventer at vi skal være «på», på en måte menneskekroppen aldri før har vært det.  Samfunnet har skylda. Men hvordan sloss vi mot et samfunn som er skadelig? Ett menneske om gangen. Vi lærer hverandre at vi er verdifulle (100 % verdifulle) akkurat som vi er. Vi lærer hverandre å holde den 5-åringen (eller 10-åringen eller 30-åringen) som ikke visste bedre, med kjærlighet og omsorg. Vi gir oss selv og hverandre lov til å slappe av og nyte også. Vi lærer å stå i angsten så vi kan lære av den, for den vil at vi skal ha det bra, og lar den slippe taket. Vi kjemper med kjærlighet til ett og ett menneske (og oss selv) og demonterer systemet fra innsiden. Sånn at vi kan gjøre bedre. For selv om du ikke har skylda, selv om jeg ikke har skylda, så har vi ansvaret for oss selv. Ingen kommer og fikser det for oss. Vi må lene oss på hverandre, elske og bli elsket, men vi må gjøre jobben selv. Rydde opp i oss selv. Helbrede oss selv. Og lære andre å gjøre det samme. Og det er derfor stemmen din er viktig. Uansett om du bruker den først og fremst som familiefar, eller kollega, eller venn. Eller om du skriver, maler og skaper. Stemmen din er viktig gjennom måten du lever på, fordi du kan vise at noe annet er mulig. Eller gjennom aktivismen din, eller gjennom det lokalpolitiske vervet ditt, eller som frivillig i skolekorpset. Legg fra deg skylda og skyldfølelsen. Den gjør ingen noe godt. Du gjorde så godt du kunne med den informasjonen du hadde. Nå er det på tide å elske deg selv og dette fantastiske livet så hardt at systemet må gå i oppløsning og gi plass til noe annet. I kjærlighet Din Kaja