Fra arkivet: Hva er meninga med livet?

Hva er meninga med livet? I Jeg veit ikke. II Jeg veit ikke. Men jeg spurte nettopp noen mennesker jeg er glad i om de kunne svare på noen spørsmål om meg. Det var en del av et kurs jeg går på, og et av spørsmålene var hva de trodde var formålet med livet mitt. (Et annet spørsmål var hva de synes er vanskelig med å ha en relasjon til meg, men vi kan spare dét til en annen gang!) Ikke én av dem jeg spurte trodde skriving, eller det å være forfatter, var formålet med livet mitt. Og det er jo ganske interessant, all den tid det er det jeg presenterer meg som: «Kaja Kvernbakken. Forfatter.» Likevel er jeg enig. Jeg skriver for å tenke. Jeg skriver for å leve. Jeg lever ikke for å skrive. III Jeg veit ikke. Men det føles godt om dagen. Det føles viktig og riktig å gjøre det jeg gjør. Noen dager føles det vondt, men smerten har endret seg de siste årene. Frykten har kanskje blitt mindre? Den er der fortsatt. For all del. Senest i går hadde jeg et angstanfall. Men denne gangen kjente jeg at det var det som skjedde, og i stedet for å slukes av angsten, tenkte jeg: «Høh. Nå har jeg angst. Hvorfor det?» IV Jeg veit ikke. Men jeg liker å leve. Jeg liker å se sjøen glitre gjennom hekken og tenke på kulden av vannet når jeg stuper uti. Jeg liker å stupe uti. Nei. Det er ikke sant. Jeg liker å ha turt å stupe uti. Jeg liker å sykle forbi en blomstrende nypehekk. Jeg liker å se humlene som har funnet de rosa ringblomstene mine. Jeg liker å tenke på å kline (jeg liker å kline også, men det blir i grunnen mest med tanken om dagen). Jeg liker! Så! Mange! Ting! Og akkurat nå, liker jeg at skjæreparet sitter i treet utenfor og skvaldrer. Lurer på hva de prater om. V Jeg veit ikke hva som er meninga med livet. Kanskje bare å leve det. Være her. Føle. Prøve å gjøre ting litt bedre.