Fra arkivet: Elsk deg selv som din neste

Her er greia: Jeg gjør ikke det. Jeg oppdager stadig at jeg tror at jeg bare kan være glad i meg selv, hvis andre er glad i meg. At for å ha noen verdi her i verden, så må jeg først få noen andre til å se meg som verdifull. Vet du? Det er slitsomt. Og jeg har ingen kontroll over hva andre føler. Og så utrolig mange ganger jeg har prøvd å tilpasse meg for å få en annen person til å bli glad i meg, bare for å miste meg selv på veien. Bare for å innse at hvis den andre personen er glad i noen, så er det den personen hen tror at jeg er, og ikke den jeg faktisk er. Og så kan jeg ikke stole på kjærligheten likevel. Ofte er jeg villig til å elske andre langt mer enn jeg elsker meg selv. Tillate dem mer. Ønske dem mer. Mer glede. Mer frihet. Mer kjærlighet. Hvordan ville det føltes om jeg tillot meg selv å elske meg? Akkurat sånn jeg er? Bygge mitt liv, sånn jeg vil ha det, og ikke sånn jeg tror det må være for å tilfredsstille noen andre? Hvordan ville livet mitt ha sett ut da? Hva kunne jeg ha fått til? Hvis jeg ikke holdt meg selv tilbake? Men bygget meg selv opp? Var min egen største fan og støttespiller? Hvilken støttespiller kunne det ha gjort meg for andre? Så jeg øver meg. Hver morgen gjør jeg en loving kindness-meditasjon. Sender kjærlighet til andre, javel, men også til meg selv. Og det føles revolusjonerende. Måtte jeg være lykkelig. Måtte jeg være trygg. Måtte jeg være sunn. Måtte jeg leve i fred. Og du. Måtte du leve i kjærlighet. Vi høres. Stor klem, Din Kaja