Fra arkivet: Det vil seg

I Jeg er en dårlig plantemamma. Jeg er en bedre plantemamma nå, enn da jeg skrev «Det som vokser» for over to år siden, men jeg er en dårlig plantemamma. Noen av plantebabyene har svidde tupper på bladene (når sant skal sies, har de fleste svidde tupper på bladene), noen har gule blader fordi jeg vanner dem for mye, og noen henger med geipen fordi jeg vanner for lite. Men de lever. Alle sammen. De vokser. Selv om de kanskje vokser litt skeivt. Og det å se dem vokse, det er en hel liten ekstase i seg selv. Det å oppdage nye blader siden sist du hilste på. Helt nye skudd. At plantebabyen har fått sin egen plantebaby. Med bare ørlite hjelp fra meg, og ikke for mye sabotasje, så er det liv. Det vil seg. II I går plukket jeg den første reddiken og de første salatbladene fra grønnsakshagen min. Det vokser. Det vil bli liv. Noen frø kom aldri opp av jorda. Jeg hadde håpet på at denne gangen skulle jeg få til de der rosa blomkarsene, men nei, ikke i år heller. Jeg sår frøene, holder jorda jevnt varm og fuktig, men det ender bare med mugg. Jeg plantet de siste vanlige blomkarsefrøene, de som kommer til å bli gule og orange, rett i jorda ute. Jeg klarte ikke å holde det jevnt fuktig. Jorda var plutselig tørr og sprukket opp. Men nå spirer det. Hver eneste en av de små frøene har sprengt seg åpne av liv, og strukket hendene sine ut av jorda og opp mot sola. Det vil seg. III Frøydis Sollid Simonsen beskrev ventetid for meg. Hun skrev om å finne balansen mellom å vente for kort, og å vente for lenge, om balansen mellom den tiden da det kribler i fingrene etter å trekke gulrota opp av jorda, bare for å oppdage at rota ikke har fått vokst seg stor nok, og den tiden da jordrotta, eller frosten, plutselig har vært der før deg, og det ikke er mer gulrot igjen. Lenge har jeg kjent på at det er noe inni meg som vil noe, men ikke helt hva, og ikke helt hvordan. Det er bare denne viljen som er så stor, at det kribler i fingrene etter å rive gulrota opp av jorda før den er stor nok. For noen ting må få skje i mørket, under jorda, uten at vi kan vite om dem. De må få strekke seg opp mot oss når de er klare for det. Jeg tror det nærmer seg. Dette også vil seg. IV Sort, åpen jord er unaturlig i naturen. Så lenge jorda ikke er giftig, strekker livet seg også hit, raskt. Hvis du ikke dyrker tett nok, eller dekker jorda med bark, eller gress, eller løv, eller hva som helst, så tar livet all den plassen det kan få. Jeg holder det livet unna, så det jeg har valgt å dyrke skal få plass til å vokse frem. Men noen ganger finner jeg også her noe jeg vil beholde. Et kløverblad, som fører næring tilbake til jorda, og som, når den får blomster, vil tiltrekke seg biene, og pollinere resten av plantene mine også. Hvis jeg har flaks. Skape enda mer liv. Hvis det vil seg. * Hva vokser under jorda hos deg, snart klart til å titte frem i lyset? * Stor klem Din Kaja