Fra arkivet: Det du ikke planla

Hei kjære og velkommen til podcast med meg, Kaja Kvernbakken. I dag med et fredagsbrev fra 2019, om det som ikke var planlagt, gode samtaler, og stjernestøv. Klokka er 07:43. Jeg sitter på toget. Vi har akkurat kjørt ut fra Vikersund stasjon. Foran meg har jeg fire dager med vidde. Det er planlagt. Det jeg også hadde planlagt var de fire timene fra Oslo til Haugastøl, hvor jeg skulle se ut av vinduet og skrive. Jeg skulle skrive dette brevet. Og jeg skulle skrive på romanen. Komme nærmere noe som kan sendes til redaktøren min om bare fire korte dager. Det jeg ikke hadde planlagt var at den av kollegaene mine som var på jobb da jeg kom ramlende inn med den store tursekken min, skulle være den belgiske chocolatieren, og at toget skulle være nesten tomt, sånn at han hadde tid til å sette seg sammen med meg i kafeen og at vi skulle snakke om de store tingene, og om de helt små. Om verdenskriger, klimaforandringer, om menneskets natur (at vi alltid vil ha mer), og om hvordan vi, når alt kommer til alt, er stjernestøv, og at vi kommer til å ende opp som stjernestøv, igjen, en gang, eller flere. Og at alt dette skulle foregå på fransk. Og at det skulle gi meg en intens glede. Å få ha denne samtalen. Å klare å ha den på fransk. Og å ønske meg flere sånne samtaler (fordi jeg er et menneske, og mennesker alltid vil ha mer). Og jeg hadde heller ikke planlagt at jeg skulle sitter her og forsøke å planlegge hvordan jeg skal få hatt flere av disse samtalene. Hva jeg kan si, og spørre om, for å oppmuntre til at det skal skje. Og hvem jeg kan si det til. Og jeg må le, fordi jeg vet at det ikke egentlig kan planlegges. At det er nettopp det som gjør slike samtaler så vakre. At de ikke er planlagte. At de bare oppstår. Fordi to mennesker er åpne og nysgjerrige på samme tid. Men jeg prøver likevel. Og jeg innser at det på et vis er dét disse brevene er for meg: Et forsøk på å ha disse samtalene. Om de store tingene. Og de helt små. Og at noen ganger virker det. Noen ganger treffer det lille jeg har tenkt noe i deg som du sender tilbake, og sånn bølger det frem og tilbake til vi lar bølgene dø hen igjen, og blir sittende på stranda og se de siste dønningene legge seg. Det var ikke dette jeg planla at jeg skulle skrive, men det var dette jeg skrev. Hva er det du ikke har planlagt, men som likevel ble? Stor klem Din Kaja Forresten? Liker du denne podcasten? Gi den 5 stjerner der du lytter til podcast, og del den med andre du tror vil sette pris på den. Det setter jeg pris på! Vi høres!