Er det rart?

Er det rart? Er det rart å bli lykkelig over å oppdage at oversettingsprogrammet du bruker har en mobilapp, sånn at du kan oversette på bilferie, i stedet for å spille mobilspill når det blir stille? Er det rart å begynne å gråte over utsikten fra togvinduet når du kommer opp på Hardangervidda for første gang på et år? Er det rart å synes at skjærene har den aller vakreste låten, når de skvaldrer til hverandre under reirbygginga? Er det rart å bli takknemlig for at det er varmt nok til å gå barbeint, og for følelsen av det grove gulvteppet under fotsålene? Er det rart å le høyt, selv om du er aleine, og alle ser på deg, når den nye låta du akkurat kom over, er full av deilige og rare rytmer – og at i stedet for å bli flau, smiler du bredere og tar et par dansetrinn? Hvor ofte lar du deg begeistre? Over små og store ting i livet? Jeg gjør det hele tiden. Men veldig, veldig lenge har jeg skammet meg over det. Tenkt at det gjør meg mindre seriøs, mer gal. Nå tenker jeg det er bedre å være gal, enn å ikke la seg begeistre over denne rare kloden vi bor på. Bedre å være gal, enn å være blasert. Bedre å elske inderlig, enn å holde alt på en armlengdes avstand. Måtte helgen din fylles av vidunder. Vi høres Stor klem Din Kaja