Avkrysningslister og gaffateip

Det føles som om alt er en ting som må krysses av lista. Noe å bli ferdig med.  Selv det å slappe av. Kryss. Neste! Kryss. Neste! Som om selve det å leve er blitt en serie med gjøremål. Noe å bli ferdig med. Men jeg trenger ikke å bli ferdig med å leve. Vil ikke være ferdig med å leve. Ikke på lenge ennå. Vil ikke haste stadig videre. Søsteren sier at det er merkelig hvordan vi har skrudd sammen samfunnet. Vi må jobbe for å tjene penger for å få mat på bordet og tak over hodet. Men hadde vi dyrket vår egen mat hadde vi ikke trengt like mange penger. Hadde vi laget og reparert våre egne klær likeså.  Jeg leser Sapiens og ser hvordan vi som rase gradvis har vendt oss til et annet liv. Endringene skjer over få generasjoner, men du husker likevel ikke hvordan oldemoren, bestemoren eller moren din hadde det da de var barn. Det er vanskelig å gå tilbake til noe man ikke vet hva er. Da er det lettere å prøve å fikse det man kjenner. Men når man ser nærmere etter, kan reparasjonene ofte minne om gaffateip. Store mengder gaffateip.  Jeg er ikke overbevist om at moderne er det samme som bedre, høyere livskvalitet, mer mening. Selv ikke høyere trygghet. I en bok jeg leste for noen år siden, men som jeg har glemt navnet på, argumenterte forfatteren for at det beste du kan gjøre for miljøet er å bruke minst mulig penger. Da putter du ikke mer drivstoff inn i det forurensende maskineriet. Men du må gjerne ha ganske mange penger for å komme dit at du (nesten) ikke trenger å bruke penger. Mulighet til å kjøpe deg ditt eget hjem, med din egen hage, der du kan sitte på trammen og ikke krysse ting av lista når du er ferdig med å krysse av ting på lista for dagen. Kanskje blir det færre ting å krysse av lista også. Når ikke alt handler om penger. Eller kanskje ikke. Kanskje er det bare jeg, som stadig finner ting å putte inn på den lista som ikke trenger å være der.  I kjærlighet  Din Kaja