Bare en person med evne til vennskap og kjærlighet kan føle ensomhet. Omvendt er det også rimelig å si at bare et vesen med evne til å føle ensomhet, kan elske eller være noens venn. Det som gjør kjærlighet og nære vennskap så fantastisk, er nettopp at det er en relasjon til en annen, som ikke bare er en kopi av en selv, men som utvider en selv og gir et blikk utenfra. Uten en tilknytning til andre, er du en dårligere versjon av deg selv fordi sentrale deler av deg blir liggende brakk. Hverken vennskapet eller kjærligheten er tjent med en perfeksjonisme hvor det knapt er rom for avvik fra en idealforestilling før relasjonen oppleves som bristfeldig. Hvis du forutsetter slike idealer som ingen noensinne vil kunne oppfylle, har du garantert deg selv en ensom tilværelse.